salat (planter)

Hagesalat finnes i flere undergrupper eller sortsgrupper hvor hodesalat og issalat er de vanligste salattypene i Norge.

• Hodesalat (Lactuca sativa var. capitata) kjennetegnes av blad som samles i et hode. Plukksalat eller bladsalat er en sortsgruppe av hodesalat med løse bladrosetter.
• Issalat eller krussalat (Lactuca sativa var. crispa) kjennetegnes av krispige, sprø blader med mild smak.
• Romanosalat eller bindsalat (Lactuca sativa var. longifolia) kjennetegnes av lange blad samlet i et langstrakt hode. Bladene har tydelige bladribber. Dette er den vanligste salattypen i land rundt Middelhavet. Hjertesalat er en sortsgruppe av romanosalat med et relativt lite hode med blad som har en tydelig hvit stengel innerst mens bladene er mørkegrønne ytterst.
• Aspargessalat (Lactuca sativa var. augustana) kjennetegnes av en kraftig stengel som anvendes kokt eller rå. Bladene blir i mindre grad anvent. Aspargessalat er mer vanlig i Øst-Asia enn i Europa.

Salatplanter omfatter også arter i andre slekter og familier som endivie, sikori (julesalat), vårsalat (feltsalat), salatsennep (ruccolasalat).

Det finnes mange viltvoksende arter som kan anvendes som salat eller som kan inngå i planteforedling av dyrka arter for å få fram nye sorter.

Ugrasarter som løvetann og skvallerkål er utmerka salatplanter. Det sies at på torget i Roma og andre byer i Sør-Europa betales det mer for løvetann enn for salat.

Hagesalat finnes ikke viltvoksende. I planteforedling er det særlig arter av viltvoksende taggsalat (Lactuca serriola) som anvendes. Dette er den nærmeste slektningen og direkte stamfar til hagesalat. Bruk av slike ville slektninger er særlig viktig for å få fram sykdomsresistente sorter. En plantesykdom som er særlig aktuell i denne sammenheng er salatbladskimmel. Dette er en soppsykdom som lett kan ødelegge avlingen og hvor resistensgener foredles inn i nye salatsorter for å gjøre dem sterkere.

• salatslekta
• kulturplanter
• salat (matrett)