Lockheed Orion

Lockheed Orion
Lockheed L-9C Orion "Shellightning" i oktober 1932
Informasjon
Rolle	Passasjerfly
Produsent	Lockheed Aircraft Company
Designet av	Richard A. von Hake
Første flyvning	1931
Introdusert	mai 1931
Utfaset	1947
Status	Pensjonert
Brukt av	Bowen Air Lines Swissair
Antall produsert	35
Enhetspris	$25 000
Utviklet fra	Lockheed Altair

Lockheed Modell 9 Orion var et én-motors passasjerfly bygget i 1931 for kommersielle flyselskaper. Det var det første passasjerflyet med opptrekkbart understell og var raskere enn mange militærfly på den tiden. Det ble konstruert av Richard A. von Hake og var det siste monoplan i trematerialer som ble bygget av Lockheed Aircraft Company.

Overlevende

Lockheed bygde til sammen 35 Orions til en pris på 25 000 dollar. Det er ikke kjent om noen overlevde etter 1940-tallet, bortsett fra det ene som eksisterer i dag. Denne enslig gjenværende Orion ble opprinnelig bygget som en eksperimentell Altair med metallskrog. Denne Altair (bygget i 1931) ble skadet under en landing i Columbus i Ohio i 1933. Flyet ble returnert til Lockheed hvor det ble bygget om i 1934 til en Orion 9C konfigurasjon av den opprinnelige konstruktøren, Richard A. von Hake, og andre som jobbet gratis under en treg periode da Lockheed-fabrikken gikk konkurs. Orion var det siste flyet som ble bygget med mange elementer fra tidligere Lockheed-kostruksjoner. Det brukte først og fremst alle elementene fra Altair, men inkluderte en spiss cockpit, lik Vegas, pluss NACA cowling, først brukt i Air Express. Lockheed brukte det samme grunnleggende skroget og vinger for alle disse tre design. Orion hadde lukket kabin med plass til seks passasjerer. Orion fikk typesertifikat 6. mai 1931.

Et argument som har vært reist siden flykropp, vinger og hale av Altair og Orion er identiske, og fordi flyet også ble gjenoppbygd av den opprinnelige konstruktøren på Lockheeds anlegg, at det kan betraktes som en faktisk Orion i stedet for en modifisert Altair. I alle fall ble det solgt til Shell Aviation Corp., malt gul-oransje og rødt og fikk navnet «Shellightning». Den ble brukt av Shells aviation manager, James H. Doolittle, på cross country-flyvninger. Doolittle har gjort hundrevis av turer i denne Lockheed-maskinen, og flyet har blitt vist på flystevner, ved åpninger eller jubileer av flyplasser.

I 1936 var «Shellightning» igjen involvert i en ulykke i St. Louis og ble lagret der. To år senere ble Paul Mantz rammet av «fartsbasillen» i tillegg til hans filmvirksomhet. Han kjøpte den skadede «Shellightning» og fikk det gjenoppbygd på Parker Air College i St. Louis i Missouri, med en mer kraftfull Wright Cyclone-motor og noe effektivisering for å økte hastigheten. Det ble malt rødt med hvit trim, og Mantz konkurrerte om Bendixtroféet i 1938 og 1939 og kom på tredje plass begge gangene. I 1943 solgte han flyet, og det gikk gjennom en serie av eiere til Mantz kjøpte det tilbake i 1955. Han eide flyet inntil det ble solgt til TallMantz Aviation Inc. i 1962.

I 1964 ble flyet parkert på Orange County Airport, nå John Wayne lufthavn, i blå-hvitt American Airways-trim. En gang på 1960-tallet ble det kjøpt av Swiss Air og ombygd og fikk flydyktig status av Fokkers restauraterings-team og er utstilt på Det sveitsiske transportmuseum i Luzern i Sveits i fargen til den opprinnelige Swiss Air Orion.

Spesifikasjoner (L-9D)

Den eneste eksisterende Orion, Sveits Transportmuseum, Lucerne.

Tekniske data
Mannskap	1
Lengde	8,43 m
Vingespenn	13,04 m
Høyde	2,95 m
Vingeareal	27,32 m²
Vekt (uten last)	1 551 kg
Vekt (maksimalt)	2 360 kg
Motor	1 × Pratt & Whitney Wasp S1D1 (1 × 404 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet	354 km/t
Rekkevidde	1 250 km
Marsjhøyde	6 705 m
Passasjerer	6

Eksterne lenker

• Lockheed L.9 Orion Arkivert 30. september 2018 hos Wayback Machine.

Autoritetsdata