Koordinater: 52°N 22°Ø

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentet Eurasia, og omfatter omkring 10 millioner km² med ca 700 millioner innbyggere, hvilket utgjør 6,7 % av landarealet og 10,2 % av folkemengden på Jorden (2009).

Europa grenser mot Nord-Amerika vest for Island og Asorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Kaukasus, Det kaspiske hav, Uralelven, Uralfjellene og Karahavet.

Europa utgjør 44 suverene nasjonalstater som anerkjennes av hverandre og av De forente nasjoner (FN). Noen land, f.eks. Russland, ligger på grensen mellom Europa og Asia, og har 26 % av sitt landeområde i Europa. Ca. 5 % av Kasakhstan og 3 % av Tyrkia ligger innenfor Europas tradisjonelle grenser.

27 europeiske demokratier er tilsluttet Den europeiske union (EU), et omfattende samarbeid med sitt utspring i perioden etter Den annen verdenskrig. Medregnet EUs medlemsland har Europarådet 47 medlemsland.

Innhold 1 Etymologi og begrepshistorie 1.1 Skillet mellom Øst- og Vest-Europa 2 Historie 2.1 Forhistorisk Europa 2.1.1 Paleolittisk 2.1.2 Neolittisk 2.1.3 Bronsealderen 2.2 Jernalderen 2.3 Antikkens Hellas og Romerriket 2.4 Vikingtiden 2.5 Middelalderen 2.6 Svartedauden 2.7 Reformasjonen 2.8 Kolonitiden 2.9 Napoleonskrigene 2.10 Restaurasjonstiden 2.11 Første og andre verdenskrig 2.12 Den russiske revolusjon 2.13 Den kalde krigen 2.14 Den europeiske union 3 Geografi 3.1 Geografisk avgrensning 3.2 Landformer og geologi 3.3 Elver 3.4 Fjell 3.5 Innsjøer 3.6 Øyer 4 Klima 5 Fauna 5.1 Pattedyr 5.2 Reptiler og amfibier 5.3 Fisk 6 Demografi 6.1 Befolkningsutvikling 7 Økonomi 8 Politisk geografi 8.1 Selvstendige land 8.2 Biland 8.3 Oversjøiske områder 8.4 Mikrostater 8.5 Tidligere land 8.6 Organisering 9 Språk 9.1 Indoeuropeiske språk 9.2 Uralske språk 9.3 Tyrkiske språk 9.4 Andre språk 9.5 Alfabet 10 Kultur 10.1 Global innflytelse 10.2 Kunst 10.3 Mat og drikke 10.4 Musikk 10.5 Sport 11 Religion 11.1 Offisielle religioner 12 Se også 13 Referanser 14 Eksterne lenker

Etymologi og begrepshistorie

Dette avsnittet tar for seg hva ordet Europa har betydd, og hvilket geografisk område det refererer til, og hvordan dette har endret seg de siste 2500 år.

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeiske religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».^[1] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Asovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamanthus, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Asov-havet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardernes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombarderne for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».^[2]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyldningsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakk seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i "hele Europa". I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den Store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).^[2]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.^[3] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlin-murens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene som ikke var en del av Sovjetunionen.

Historie

Forhistorisk Europa

Paleolittisk

Homo erectus og neandertalene slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millenium f. Kr., i Bulgaria, Romania og Hellas.

Neolittisk

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentraleuropa i det 6. millenium f. Kr. og Nordeuropa i det 5. og 4. millenium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Østeuropa 2500 f.Kr., Vesteuropa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneserkrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Kolonitiden

Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Restaurasjonstiden

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første og andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av Europa-kartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Den andre verdenskrig raste frem til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den russiske revolusjon

Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Geografi

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvadaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. I geologisk forstand er Europa derimot en landplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.

Geografisk avgrensning

I kontinentsammenheng avgrenser man Europa stort sett etter grensene for den geologiske landplaten.

Europas vestlige grense mot Nord-Amerika går vest for Island og Asorene i Atlanterhavet. Den nordlige grensen går nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Videre går grensen mot Asia ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Kaukasus, Det kaspiske hav, Uralelven, Uralfjellene og Karahavet ^[4]. .

Grensen mot Kaukasus er gjenstand for debatt blant geografer. Den offisielle russiske avgrensningen av landets europeiske og asiatiske deler siden 1730 er ved Azovhavet og Kuma-Manytsjsenkningen. Før dette ble elven Don regnet som grense. I Norge regnes grensen vanligvis langs fjellkjeden Store Kaukasus. Dette innebærer at Nord-Kaukasus hører til Europa, mens Transkaukasus hører til Asia. Det råder også en viss uklarhet om hvorvidt Kasakhstans områder vest for Uralelven fortsatt hører til Europa, eller om de skal regnes til Asia. Uklart er det også om Kanariøyene og Madeira inngår i Europa eller Afrika, og om Kypros inngår i Europa eller Asia.

Landformer og geologi

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyene, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratere. Island og De britiske øyene har egne geologiske strukturer. De britiske øyene var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for omlag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i nord- og sentral-Europa. For 400 millione år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for omlag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lengre nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer og tredje lengst er Ural (2428 km) som ligger ved grensen til Asia. Andre mindre elver er Dnepr (2290 km), Don (1950 km), Petsjora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaja (1430 km) og Dnestr (1352 km).

Fjell

Hva som er Europas høyeste fjell, avhenger om Kaukasus regnes som en del av Europa.

Europas høyeste fjell, inklusive Kaukasus:

1. Elbrus (5642 m), Russland, Kaukasus
2. Dych-Tau (5203 m), Russland, Kaukasus
3. Rustaveli (5201 m), Georgia, Kaukasus

Europas høyeste fjell, eksklusive Kaukasus:

1. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
2. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
3. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Spitsbergen, Novaja Zemlja og Mallorca.

Klima

Mesteparten av Europa ligger i vestavindsbeltet. I disse områdene preges preges klimaet av vandrende lavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggende høytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har et temperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaet arktisk, mens de høyeste fjellene har et alpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har et subtropisk klima som har fått navnet middelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.

Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga. Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som på Vestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider av Jotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.

Fauna

Dyregeografisk tilhører Europa Palearktis. Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet - typiske eksempler er reptiler, amfibier, flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under siste istid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.

Pattedyr

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Fisk

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjons og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.^[5]

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – f.eks. i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (f.eks. sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Demografi

Befolkningsutvikling

I 1900 utgjorde Europas andel av verdens befolkning ca. 25%. I år 2000 var dette sunket til 13%. Ifølge FNs befolkningsprognoser vil dette reduseres til 7% i 2050 (se tabell under).

I 2005 var Europas befolkning 728 millioner eller 11% av verdens befolkning, mot 500 millioner etter andre verdenskrig. FN anslår at Europas folketall når toppen i løpet av de første 10-årene etter 2000, og deretter vil falle.

Merk at alle disse tallene inkluderer den asiatiske delen av Russland og ekskluderer den europeiske delen av Tyrkia.

År	Befolkning i tusen (middels variant)[trenger referanse]	Høy variant	Lav variant
1950	548 194
1960	605 201
1970	656 666
1980	693 170
1990	721 322
2000	728 501
2005	731 087
2010	730 478	736 830	724 107
2020	722 060	749 011	694 786
2030	706 908	754 357	659 381
2040	687 244	762 864	617 036
2050	664 183	777 168	566 034

Historisk, nåværende og estimert fremtidig folketall i følge UNPP, 2004 Revisjon:

Økonomi

Europas andel av brutto verdensprodukt er i dag 18 % ^{[trenger referanse]}

Årlig inntekt pr innbygger var i 2002 gjennomsnittlig 18 000 USD (BNP/innb. justert for kjøpekraftsparietet). Fattigste land er Moldova med 1 478 USD/innb, rikeste land med befolkning over 1 million er Norge 36 596 USD/innb .^[6]

Politisk geografi

Selvstendige land

Selvstendige europeiske stater (Kilde: FN)	Areal (km²)[7]	Innbyggere (2009)[8]	Hovedstad
Albania	28 703	3 191 000	Tirana
Andorra	464	85 200	Andorra la Vella
Belgia	30 528	10 779 000	Brussel
Bosnia-Hercegovina	51 209	3 835 000	Sarajevo
Bulgaria	111 002	7 584 000	Sofia
Danmark1	44 497	5 572 000	København
Estland	45 227	1 340 000	Tallinn
Finland	338 425	5 339 000	Helsingfors
Frankrike2	543 965	62 596 000	Paris
Hellas	131 957	11 285 000	Athen
Hviterussland	207 595	9 658 000	Minsk
Irland	70 273	4 553 000	Dublin
Island	103 000	318 000	Reykjavík
Italia	301 336	60 325 000	Roma
Kasakhstan3	146 700	480 000	Astana
Kroatia	56 542	4 431 000	Zagreb
Latvia	64 559	2 256 000	Riga
Liechtenstein	160	35 700	Vaduz
Litauen	65 300	3 339 000	Vilnius
Luxembourg	2 586	498 000	Luxembourg
Makedonia	25 713	2 052 000	Skopje
Malta	316	414 000	Valletta
Moldova4	33 843	3 604 000	Chișinău
Monaco	2	35 400	Monaco
Montenegro	13 812	630 000	Podgorica
Nederland5	41 543	16 522 000	Amsterdam
Norge6	385 179	4 828 000	Oslo
Polen	312 679	38 146 000	Warszawa
Portugal7	91 262	10 392 000	Lisboa
Romania	238 391	21 481 000	Bucureşti
Russland8	4 551 100	102 291 000	Moskva
San Marino	61	31 500	San Marino
Serbia9	88 406	9 125 000	Beograd
Slovakia	49 034	5 418 000	Bratislava
Slovenia	20 273	2 037 000	Ljubljana
Spania10	498 482	43 811 000	Madrid
Storbritannia11	243 847	62 123 000	London
Sveits	41 285	7 739 000	Bern
Sverige	450 295	9 290 000	Stockholm
Tsjekkia	78 867	10 504 000	Praha
Tyrkia12	23 764	9 800 000	Ankara
Tyskland	357 114	82 000 000	Berlin
Ukraina	603 628	46 029 000	Kiev
Ungarn	93 030	10 021 000	Budapest
Vatikanstaten	0,4	826	Vatikanstaten
Østerrike	83 879	8 378 000	Wien
Totalt	10 669 800	704 203 000
1Inkluderer Færøyene, men ikke Grønland som regnes til Nord-Amerika. 2Inkluderer ikke franske besittelser i andre verdensdeler. 3Inkluderer kun europeisk del av Kasakhstan (vest for Uralelven). 4Inkluderer Transnistria som har erklært selvstendighet fra Moldova, men ikke anerkjennes av Moldova og FN. 5Inkluderer ikke Aruba, Curaçao, Sint Maarten, Bonaire, Saba og Sint Eustatius i Karibien. 6Inkluderer Svalbard og Jan Mayen. 7Inkluderer Asorene, men ikke Madeira. Sistnevnte ligger geografisk nærmest Afrika. 8Inkluderer kun de europeiske deler av Russland, inklusive russisk Kaukasus som av Russland regnes til Asia. 9Inkluderer Kosovo som har erklært selvstendighet fra Serbia, men ikke anerkjennes av Serbia og FN. 10Inkluderer ikke Ceuta, Melilla og Kanariøyene, som alle geografisk hører til Afrika. 11Inkluderer Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man, men ikke britiske besittelser i andre verdensdeler. 12Inkluderer kun europeisk del av Tyrkia (Øst-Thrakia) vest for Bosporos, Dardanellene og Marmarahavet.

Biland

• Kanaløyene (Britiske kronbesittelser i Hertugdømmet Normandie)
• Man (Britisk kronbesittelse i Irskesjøen)

Oversjøiske områder

• Færøyene (Oversjøisk del av Det danske Riksfellesskap i det nordlige Atlanterhavet)
• Gibraltar (Britisk oversjøisk territorium på sørkysten av den iberiske halvøy)

Mikrostater

Av de 44 statene som er klassifisert av FN som europeiske stater, regnes noen som mikrostater fordi de har en svært liten befolkning kombinert med et svært lite areal. Det gjelder Andorra, Liechtenstein, Malta, Monaco, San Marino og Vatikanstaten.

Tidligere land

•  Jugoslavia (1918–2001)
•  Sovjetunionen (1922–1991)
•  Tsjekkoslovakia (1918-1993)
•  Østerrike-Ungarn (1867–1918)
•  Øst-Tyskland (1945–1989)
•  Serbia og Montenegro (2003–2006)

Organisering

Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert:

• Alle land i Europa, unntatt Hviterussland og Vatikanstaten, er medlemmer av Europarådet.
• Av dagens 44 land var 15 ikke selvstendige i 1990, mens 29 land var det.
• 32 land er republikker, mens 12 er monarkier.
• 29 europeiske land (pluss Kypros) er tilsluttet EØS-avtalen.
• 26 europeiske land (pluss Kypros) er medlemmer av EU, 2 er offisielle kandidatland (Kroatia og Makedonia), 4 har annonsert at søknader om medlemskap vil bli sendt innen utgangen av 2009 (Albania, Bosnia og Hercegovina, Montenegro og Serbia), Ytterligere 2 europeiske land (Ukraina og Moldova) har inngått partnerskap med EU med sikte på fremtidig medlemskap. Sveits og 3 mikrostater (Andorra, Monaco og San Marino) har særavtaler med EU.
• 25 land er tilsluttet Schengen-traktaten.
• 23 europeiske land er medlemmer av NATO.
• 19 land benytter euro som sin valuta.
• 10 land er medlem av EU, Schengensamarbeidet og Europarådet samtidig som euro er deres nasjonale myntenhet.
• 4 land er EFTA-medlemmer.

Land	Flagg	EU/EFTA	Euro	Schengen	Europarådet	NATO
Albania
Andorra
Belgia
Bosnia og Hercegovina
Bulgaria
Danmark		1
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Hviterussland
Island
Irland
Italia
Kroatia
Latvia
Liechtenstein
Litauen
Luxembourg
Makedonia
Malta
Moldova
Monaco
Montenegro
Nederland
Norge				3
Polen
Portugal
Romania
Russland2
San Marino
Serbia
Slovakia
Slovenia
Spania
Storbritannia
Sveits
Sverige
Tsjekkia
Tyrkia2
Tyskland				3
Ukraina
Ungarn
Vatikanstaten
Østerrike
1Færøyene er ikke medlem av EU 2Ligger kun delvis i Europa 3Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen .

Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt.

Indoeuropeiske språk

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøysk på Færøyene, islandsk på Island, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits..

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indo-europeiske språkgruppe.

Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagauzisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, Aserbajdsjan, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

Andre språk

• Baskisk, som snakkes i den nordlige delen av Spania og sørvestlige Frankrike, er et isolert språk uten noen kjente slektninger.
• Maltesisk er det eneste semittiske språket som er offisielt i et europeisk land.
• Kalmykisk, som snakkes ved Europas østre grense nær Volga, er det eneste mongolske språket i Europa.

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Hviterussland, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Makedonia, samt det greske alfabetet.

Kultur

Global innflytelse

• Europeisk kolonisering
• Europeisk innflytelse i Afghanistan
• Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling

Kunst

Mat og drikke

Musikk

Sport

Religion

På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjente religioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:

• Romersk katolisisme: Land og områder med en betydelig katolsk populasjon er Portugal, Spania, Frankrike, Belgia, sør-Nederland, Irland, Skottland, Nord-Irland, sør-Tyskland, sør-Sveits, Italia, Malta, Østerrike, Ungarn,Slovenia, Kroatia, de kroatiske delene av Bosnia-Hercegovina, Slovakia, Tsjekkia, Polen, vest-Ukraina, Romania, Latgaleregionen i Latvia, og Litauen. Det er også store katolske minoriteter i England og Wales.
• Protestantisme: Land og områder med en betydelig protestantisk populasjon er Norge, Island, Sverige, Finland, Estland, Latvia, Storbritannia, Danmark, Tyskland, Nederland og Sveits. Det er betydelige minoriteter i Frankrike, Tsjekkia, Ungarn, og Irland og også små minoriteter i de fleste andre europeiske land.
• Ortodoks kristendom: Land og områder med en betydelig ortodoks populasjon er Albania, Armenia, Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria,Kypros, Finland (Karelia), Georgia, Hellas, Republikken Makedonia, Moldova, Montenegro, Romania, Russland, Serbia, Ukraina.
• Islam: Land og områder med en betydelig muslimsk populasjon er Albania, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Republikken Makedonia, Hellas, ikke-anerkjente Nord-Kypros og Kosovo, Montenegro, flere republikker av Russland, Krim i Ukraina, Kasakhstan, Tyrkia, Aserbajdsjan og Georgia. I tillegg identifiserer 5 % av EU-innbyggerene seg som muslimer (pr. 2005), med mange muslimske immigranter i Tyskland, Storbritannia, Benelux, Sverige og Frankrike.

Andre religioner praktiseres også i Europa, om enn i mindre grad:

• Jødedom, hovedsakelig i Frankrike, Storbritannia og Russland.
• Hinduisme, hovedsakelig bland indiske immigranter i Storbritannia.
• Buddhisme, tynt spredt i vest-Europa og i Kalmykia, Russland
• Rekonstrusjonisme, tradisjoner og tro spredt i mange land.
• Rastafari, samfunn i Storbritannia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia og diverse andre steder.
• Sikhisme og Jainisme, begge hovedsakelig bland indiske immigranter i Storbritannia.
• Voodoo, hovedsakelig blant svarte karibiske etterkommere fra slaveriets tid og vest-afrikanske immigranter i Storbritannia og Frankrike.
• Tradisjonelle afrikanske religioner (inkluderer Muti), hovedsakelig i Storbritannia og Frankrike.

Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de er ateister eller agnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes i Sverige, Tsjekkia og Frankrike, i tillegg til at de fleste tidligere kommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.

Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som

• Liechtenstein, Malta, Monaco, Vatikanet (katolsk);
• Hellas (ortodoks)
• Danmark, Island, Norge og Sverige (luthersk).
• England (den anglikanske kirke)

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på deres religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet. I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har Presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den øst-ortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike, Tyrkia og Aserbajdsjan er offisielt sekulære.

Se også

• Liste over stater
• Den europeiske union
• Europeisk geopark
• Europeisk historie
• Verdensarven i Europa
• Liste over hovedsteder i Europa

Referanser

1. ^ Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
2. ^ ^{a b} Karl J. Leyser: Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov., 1992), pp. 25-47
3. ^ Larry Wolff: Inventing Eastern Europe Stanford UP 1994
4. ^ Kart over Europa. HEMA Maps. Besøkt 11. februar 2011.
5. ^ http://www.iucnredlist.org/apps/redlist/details/4292/0
6. ^ World Resources institute, Income and Poverty 2005
7. ^ [1]
8. ^ [2]

Eksterne lenker

Commons: Europe – bilder, video eller lyd

v • d • r Land og biland i Europa Selvstendige stater Abkhasia1,5 · Albania · Andorra · Armenia2 · Aserbajdsjan1 · Belgia · Bosnia-Hercegovina · Bulgaria · Danmark3 · Estland · Finland · Frankrike1,3 · Georgia1 · Hellas1 · Hviterussland · Irland · Island · Italia1 · Kasakhstan1 · Kosovo5 · Kroatia · Kypros2 · Latvia · Liechtenstein · Litauen · Luxembourg · Makedonia4 · Malta · Moldova · Monaco · Montenegro · Nederland6 · Nord-Kypros2,5 · Norge3 · Polen · Portugal3 · Romania · Russland1 · San Marino · Serbia · Slovakia · Slovenia · Spania1 · Storbritannia3 · Sveits · Sverige · Sør-Ossetia1,5 · Tsjekkia · Transnistria5 · Tyrkia1 · Tyskland · Ukraina · Ungarn · Vatikanstaten · Østerrike Biland Akrotiri og Dhekelia · Færøyene · Gibraltar · Guernsey · Jersey · Man · Åland 1 Har deler av sitt territorium utenfor Europa. 2 Fullstendig i Vestasia, men har sosialpolitiske tilknytninger til Europa. 3 Har biland utenfor Europa. 4 Uenighet om navn av Hellas, se den makedonske navnekonflikten. 5 Er en stat uten bred anerkjennelse av det internasjonale samfunnet som suveren. 6 Nederland er egentlig en delstat i føderasjonen Kongeriket Nederlandene