borgerskap

Den eldste bruken borger og borgerskap som begreper er kanskje å finne i Tyskland. Her ble begrepene forbeholdt en tydeligere gruppe mennesker, bestående av handelsfolk i vid forstand, sammen med styringsverk og akademiske yrker. Håndverkere og handelsfolk ble også regnet til borgerskapet (småborgerskapet). Til sammen hadde de tyske borgerne en mer ensartet holdning og sosial opptreden enn i mange andre land, og de dominerte også kulturlivet.

Borgerne kom derfor i Tyskland til å omfatte alle grupper som sto utenfor arbeiderklassen. Dette tilsvarer den norske betegnelsen borgerlig om de politiske partiene som står i motsetning til arbeiderpartiene.

I middelalderen spilte borgerstanden i Norden mindre rolle enn i Sør- og Mellom-Europa. Hanseatene (tyske kjøpmenn) etablerte seg tidlig i alle de større europeiske byene og overtok utenrikshandelen. Da tyskerne til slutt mistet denne rollen, måtte den lokale borgerstanden i Norden konkurrere først med nederlandske handelsmenn, så med engelskmennene.

Borgerstanden i de nordiske landene utviklet derfor seg langsomt og fikk ikke så mye å si politisk. Dette til tross for at borgerstanden ble regnet som en egen stand, altså som en egen samfunnsgruppe, på stendermøtene.

Fra rundt 1300-tallet måtte man i Norge sverge troskapsed til byens styresmakter for å bli medlem av bysamfunnet. De norske borgerne utøvde et visst selvstyre. Dette var dels gjennom bymøtet (bø’jarmót), der alle husfaste menn hadde rett til å møte, og dels gjennom rådet som representerte borgerskapet. Fra senmiddelalderen fikk borgerne sin formann (leder) i borgermesteren. Denne ordningen ble mer eller mindre opprettholdt på samme vis frem til enevoldstida (1660–1814).

I løpet av 1700-tallet vokste den norske borgerstanden sterkt frem, både i tall og velstand. Bylivet ble påvirket, og utenom Danmark, særlig av Nederland og England. Den velstående delen av borgerklassen følte seg nær knyttet til embetsmennene. Sammen med embetsstanden deltok borgerstanden i frigjøringsverket 1814 og gikk senere i spissen for flere viktige økonomiske reformer. Likevel fikk ikke den norske borgerstanden noen stor eller varig politisk rolle. I Norge, som ellers i Norden, kom bonde- og arbeiderbevegelsen til å prege samfunnsutviklingen.

Ved den franske revolusjon i 1789 og i etterdønningene ble borgerskapet en viktig gruppe. Borgerskapet hadde hovedrollen som den mest handledyktige gruppen innen det som het tredjestanden, altså det store flertallet av den franske befolkningen.

Senere fikk borgerskap en ny betydning i Frankrike. Bourgeoisie gikk over til være navnet på den rikeste delen av byborgerne, som etter hvert ble den herskende klassen i det kapitalistiske samfunnet.

Denne konkrete betydningen av borgerskap er særlig knyttet til den tyske filosofen og økonomen Karl Marx, som var sterkt kritisk til borgerskapet. Han argumenterte blant annet for at makten i et samfunn ligger hos de som kontrollerer produksjonsmidlene, altså borgerskapet. For faktisk å kunne produsere noe med midlene må borgerne kjøpe arbeidskraft av proletarene (arbeiderklassen), som Marx dermed mente blir utbyttet.