arbeidsledighet

Friksjonsarbeidsledighet oppstår fordi arbeidstakerne bruker litt tid på å finne nytt arbeid når de skifter arbeid. De viktigste virkemidlene mot friksjonsarbeidsledighet er lett tilgjengelig informasjon om ledige stillinger og en effektiv arbeidsformidling.

Sesongarbeidsledighet oppstår fordi det gjøres mer av visse typer arbeid i enkelte årstider eller perioder av året. Primærnæringer og turisme er eksempler på næringer med sesongvariasjon. Sesongarbeidsledighet er blitt mindre vanlig fordi arbeidsmigrasjonen har økt. Arbeidstakere fra andre land som er i Norge midlertidig, dekker mye av etterspørselen etter sesongarbeid.

Konjunkturarbeidsledighet er en av de viktigste og alvorligste formene for arbeidsledighet. Den kommer i økonomiske nedgangstider fordi etterspørselen etter arbeidskraft blir lav i forhold til tilbudet. De viktigste virkemidlene mot konjunkturarbeidsledighet er makroøkonomisk politikk, slik som penge- og finanspolitikk.

Strukturarbeidsledighet innebærer at kompetansen i arbeidsstyrken ikke samsvarer med etterspørselen fra arbeidsgiverne. Det kan skyldes tilpasningsvansker ved endringer i etterspørselen etter arbeidskraft, for eksempel ved endringer i næringsstruktur, endringer i arbeidsoppgaver som følge av nye teknologier eller internasjonale forhold. De viktigste virkemidlene mot strukturell ledighet er kompetansepolitikk, slik som tilrettelegging for arbeidsmarkedstiltak og videreutdanning.

Fagforbundenes registreringer viser at arbeidsledigheten blant fagforeningsmedlemmer holdt seg relativt lav fra århundreskiftet frem til 1920, men at den steg kraftig under den store depresjonen, med en topp i 1933 da 33,4 prosent var uten arbeid.

Mot slutten av 1930-årene sank arbeidsledigheten til omtrent 20 prosent. Arbeidsledigheten for de ansatte i industri og bergverk har samlet sett ligget noe lavere enn andre, spesielt i 1930-årene.

Etter andre verdenskrig var arbeidsledigheten igjen lav i mange år og stort sett begrenset til en relativt beskjeden friksjons- og sesongarbeidsledighet. I årene 1965–1976 lå årsgjennomsnittet for arbeidsledige mellom 0,6 og 1,4 prosent av arbeidsstyrken.

Fra slutten av 1970-årene steg arbeidsledigheten igjen kraftig i den vestlige verden, dels på grunn av en stram pengepolitikk for å begrense inflasjonen, dels fordi høye oljepriser og konkurranse fra utviklingsland med rask industrivekst skapte store omstillingsbehov. I Vest-Europa steg den til over ti prosent.

Øst-Europa opplevde til dels dramatiske utslag av strukturell arbeidsledighet i 1990-årene i forbindelse med overgang fra en styrt planøkonomi til markedsøkonomi.

I Norge lå arbeidsledigheten lenge mellom tre og fire prosent, men fra 1989 steg den markert også her. Etter en topp i første halvdel av 1990-årene gikk arbeidsledigheten igjen nedover, slik at den ved slutten av tiåret lå på omtrent tre prosent.

Finanskrisen i 2008/2009 medførte økende arbeidsledighet i Europa, men noe mindre problemer for Norge. I Norge skyldtes ledigheten for det meste lavere oljepris, som spesielt var merkbart i Stavanger og en del andre tettsteder på Vestlandet.

Gjennom hele 2010-tallet lå arbeidsledigheten aldri over 5 prosent i Norge. Ved utgangen av 2019 var det 4,1 prosent arbeidsledige.

Ved utbruddet av koronapandemien i 2020 ble mye arbeid lagt ned, og permitteringer økte betydelig. Dette ga raskt utslag i Nav-ledighet, men ikke i AKU-ledighet. Etter kort tid falt arbeidsledigheten tilbake til tidligere nivå.