Marduk

I begynnelsen eksisterer det kun to urelementer: Tiamat, en kvinnelig personifikasjon av kaoskreftene og det salte urhavet, og Apsu (Absu), en mannlig personifikasjon av ferskvannet. De blir urforeldrene til alle gudene. Først kommer to generasjoner urguder. Så fødes himmel- og skaperguden Anu. Fra denne stammer Ea/Enki, som hersker over søtvannet, og er både visdommens gud og Marduks og flere andre guders far.

Når de yngre generasjonene fester og bråker, blir både Tiamat og Apsu rasende og hevder de ikke får sove. Apsu ønsker å ødelegge dem helt, men Tiamat protesterer. Ea/Enki lurer Apsu, får ham til å sove, for så å drepe ham. Så overtar han kronen og makten selv. Han overtar også “bostedet” under jordoverflaten og bygger sitt eget hus (tempel) på marken over. Her bli guden Marduk, Solens sønn, født i stråleglans.

De andre gudene ønsker hevn. Så begynner forberedelsene til en kamp mot dem som drepte Apsu. Tiamat velger Kingu som som sin konge og hærfører, og utstyrer ham også med de såkalte skjebnetavlene. Tiamat har både drager, slanger og ulike uhyrer på sin side.

Anshar, en av de urgudene, er bekymret, men fremhever at Ea/Enki selv må ta ansvaret. Denne er redd, og vet at Tiamat er for sterk. Men så kommer Marduk på banen! Anshar minner ham på at det bare er en kvinne han skal sloss mot, og ber ham forberede seg godt, og gå til kamp. De store gudene møtes, drikker søtt øl, og bestemmer at Marduk skal være den mektigste blant gudene. De velsigner ham og utnevner ham til konge.

Marduk lager seg pil og bue og et garn for å fange Tiamat. Så lar han vindene komme, og disse skaper flodbølger slik at Tiamats indre blir forstyrret. Marduk nærmer seg, men nøler litt når han ser henne. Så følger en fryktelig tvekamp, som ender med at Marduk fanger Tiamat i garnet sitt. Tiamat åpner munnen for å sluke ham, men han sørger for at munnen forblir åpen, slik at han kan skyte inn henne. Så river han hennes indre i stykker, skjærer opp hjertet, binder henne og dreper henne. Alle tilhengerne hennes blir fanget, også Kingu. Skjebnetavlene hans tar Marduk selv.

Av Tiamats døde kropp skaper Marduk himmel og jord. Hennes lever blir til himmelhvelvet. Hennes andre halvpart blir til jorden. Hodet skal gi verden vann, og elvene Eufrat og Tigris renner ut fra hennes øyne. Av brystene lager han fjellene i nord. Hennes hofte støtter støtter himmelhvelvet. så kaster han nettet over det hele, slik at alt holder seg på plass. Så lager han boliger for gudene. Deretter setter han deres speilbilde, himmellegemene, på himmelen, deler året i dager og måneder og ordner stjernebildene på himmelen.

Han bringer Kingu til Ea/Enki, og av Kingus blod skaper de menneskene. Hensikten var at disse skulle arbeide for gudene. (At gudene skapte menneskene for å arbeide for seg, er et motiv som går igjen i flere myter fra Mesopotamia, som i Atrahasis-eposet.)

Så bygges byen Babylon med det store tempelområdet Esagila. Til slutt holder alle gudene en stor fest, der Marduk feires som konge.

Den viktigste festen var akitu-festen, som ble feiret de første 12 dagene i vårmåneden nisannu. (Også den jødiske pesach-festen feries i begynnelsen av måneden nisan ). Vi vet ikke alt om hva som skjedde på alle de ulike dagene.

Akitu var opprinnelig en eldgammel fest som handlet om jordbruksåret, og som ble feiret gjennom et hellig bryllup (hieros gamos) mellom guden Dumuzi og gudinnen Inanna. Babylonerne slo den sammen med nyttårsfesten og ga Marduk hovedrollen. Dette var både en religiøs fest som ble feiret i templet, men var også en folkefest. Gudestatuene fikk nye klær og ble båret rundt på besøk til hverandre. Statuene representerte guden, men ble ikke ansett å være guden selv. Statuen måtte likevel ha mat, og det ble ofret både ulike dyr og andre ting.

Det er funnet mange fragmenter som forteller om festens innhold, men den best bevarte kileskifteksten er fra selevkidisk tid (300–tallet fvt.), etter at Det nybabylonske babylonske riket var borte. Tekstene forteller at handlingene fant sted både i Esagila (der også trinnpyramiden Etemenanki sto) og i “Akitu-huset” utenfor byen. Prosesjonene skal ha gått gjennom den mektige Ishtar-porten.

Hovedhensikten var å feire Marduks seier over kaosmaktene, gjenskape verden og gjenopprette kongedømmet. Dette måtte gjentas hvert år. På den fjerde dagen leste øverstepresten Enuma Elish i tempelet.

Kongen ble ydmyket og måtte knele foran til Marduks statue (her kalt Bel). Så måtte han komme med en negativ trosbekjennelse, det vil si ramse opp alle de gale hadlingene han ikke hadde begått. (Slike er også kjent fra Det gamle Egypt, i forbindelse med dødedomstolen.) Kongen måtte vise sin anger gjennom å gråte. Presten kunne så forsikre kongen om at han fikk sin makt tilbake.

Det skal også ha funnet sted et såkalt kipuru-rituale som kan minne om Bibelens beskrivelse av hva som skjede i tempelet i Jerusalem på yom kippur. Vi vet ikke om det fant sted et “hellig bryllup”i Esagila, men ifølge den greske historikeren Herodot hadde zigguraten et brudekammer på toppen.

Vi vet heller ikke hvorvidt festen kan ha omfattet et rituale som skulle gjenskape hendelsene i Enuma Elish.

I Det nyassyriske riket (934–609)) var det guden Assur som hadde Marduks rolle i akitu-festen.

• Les mer om Akitu-festen