Anna Elisabeth Westerlund

I sine barndomserindringer, Den gode guds øy (1976) ga Westerlund en levende og varm skildring av sin oppvekst på Husøya i Hamarøy. Faren var fisker-bonde og aktiv kommunepolitiker, men da 1920-årenes gjeldskrise også nådde Nord-Norge, ble han slått konkurs, og hele familien flyttet til Narvik for å bygge en ny tilværelse.

I Narvik utdannet den unge Anna Elisabeth seg i søm og jobbet som syerske, inntil hun i 1930 reiste til Oslo for gå på Otto Treiders handelsskole. Etter handelsskoleeksamen hadde hun en rekke kontorplasser, til hun i 1936 ble ansatt som kontrollør i Statens kornforretning. Der ble hun resten av sitt yrkesaktive liv.

Westerlunds karriere som synsk avspeiler tre interessefelter. Hun begynte sin virksomhet med å se inn i fremtiden til mennesker som henvendte seg til henne. Det gav henne innsyn i samlivsproblemer og sykdomsforhold, noe hun har skildret blant annet i boken Bak fasaden. Etter hvert ble hennes interesse vendt mot å finne igjen savnede personer, noe som førte til et tett samarbeid med pårørende og politi. Hun verdsatte særlig sitt arbeid med ettersøkningsavdelingen hos politiet i Bergen. Sine erfaringer med å finne savnede har hun beskrevet i boken Jeg fant liket. De siste årene hun var aktiv som synsk, brukte hun til å prøve å rekonstruere det som hadde hendt i fortiden. Hennes oppdragsgivere her var lokale historielag, men også privatpersoner.

Westerlund mente at all materie utsender bølger som det synske menneske kan motta, tolke og forstå. Slike bølger har etter hennes mening en treg nedbrytningstid, og derfor kan en synsk ta imot informasjon om situasjoner og hendelser som ligger tilbake i tid. I boken Telepatiens gåte utviklet hun sin teori om at det bak den synskes tinninglapper sitter noen «telepaticeller» som formidler inntrykk visuelt til hjernen. På denne bakgrunnen var det naturlig for henne å testamentere sin hjerne til Universitetet i Bergen, med den klausul at vitenskapen skulle undersøke den og hva som skjulte seg bak tinninglappene. Ved obduksjonen etter hennes død ble det funnet en hjerne i god stand, men ikke noe spesielt ut over det.

Anna Elisabeth Westerlunds virke som synsk er utførlig dokumentert av det tidligere Etno-folkloristisk institutt ved Universitetet i Bergen. Dokumentasjonen består av en rekke intervjuer, observasjoner og et omfattende mediemateriale.

Hele sitt voksne liv var Anna Elisabeth Westerlund opptatt av kreftsaken og av sjakk. Hun var selv en meget habil sjakkspiller. I 1980 mottok hun Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull, og ved sin død etterlot hun en betydelig pengesum til forbundet, øremerket til støtte til unge jenter som spiller sjakk. I 1931 stiftet hun Kreftforeningen De Sykes Venn. Det var for å skaffe penger til kreftsaken at hun i det små begynte å bruke de synske evner som hun mente hun hadde hatt allerede fra barnsben av. I jubileumsboken ved 25-årsjubileet for artiumskullet i 1937 skrev hun selv at hun «opererte som spåkone i en akutt pengekrise» i studietiden.

• Synsk. Av en clairvoyant kvinnes erfaringer (med forord av H. Schjelderup), 1968
• Bak fasaden, Stockholm 1972
• Jeg fant liket, Stockholm 1972
• Den gode guds øy, erindringer, 1976
• Hybel uten nøkkel, erindringer, 1977
• Så lenge det var liv. Minner fra krigsårene, 1978
• En verden av forundring (sm.m. S. Lange-Nielsen), 1981
• Å være synsk, i Tradisjon 12, 1982, s. 3–14
• Telepatiens gåte, 1986
• Synsk? En reise i grenseland – en livsberetning mer spennende enn noen kriminalroman, 1988
• Den allmektige Gud, 1988
• Det brenner. Mysteriet i Olsok-trusten, 1991

• clairvoyance
• synsk

• Alver, Bente Gullveig: Anna Elisabeth Westerlund i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.
• Alver, Bente Gullveig: «Det tredie øje», i Tradisjon 12, festskrift tilegnet Anna Elisabeth Westerlund på hennes 75-årsdag, 1982.
• Strømsvåg, A.: «Parapsykologisk forskning og Anna Elisabeth Westerlund». ibid.